Dengang jeg sto ansikt til ansikt med en bjørn i Yosemite

Da jeg i november var på studietur i California fikk jeg en uforglemmelig opplevelse. På vandreturene mine i Yosemite National Park så jeg det berømte landskapet i de vakreste høstfargene og vi møtte opp til flere ville dyr. Men det var særlig ét møte i villmarken som sitter fast i hukommelsen min.

Budt velkommen av “The Arch”

Med en gang vi rullet inn i Yosemite National Park – gjennom buen “The Arch” bestående av gigantiske steiner, som engang falt ned fra fjellsiden – visste jeg at parken ville by på noe helt spesielt. Det høres ut som en klisjé, for det er akkurat det alle sier om alle severdigheter. Men å oppleve det for første gang er nå engang noe helt spesielt.

Bjørner etter 500 meter

Det gjorde heller ikke det første inntrykket mitt av Yosemite mindre imponerende, at jeg allerede etter 500 meters kjøring etter “The Arch” spottet en svart bjørn med to unger. De gikk ved elvebredden på høyre side av bilen, da jeg så dem. Reaksjonen min var rask, men ikke så elegant: “BJØØØØØRN” rope jeg og slo fingeren mot bilruten flere ganger som et steinaldermenneske med et veldig lite ordforråd. Natasja som kjørte bilen, stoppet med en gang og kjørte helt sakte til vi ikke kunne stoppe trafikken lenger.

Veldig mange muligheter

Oppholdet vårt i parken var kort. Vi hadde bare en ettermiddag og noen timer på morgenen, så vi var nødt til å begrense oss. Det finnes mange måter å oppleve Yosemite National Park: på fottur, på sykkel, i bil, med turisttog, på fjellsider (klatring), i kajakk og på hesterygg. Personlig foretrekker jeg vandreture, fordi jeg liker å utforske alt fra flora til fauna – eller alt mellom himmel og jord bokstavelig talt. Hadde ikke California vært rammet av så mye tørke i år, kunne jeg gjerne tenkt meg å padle gjennom parken i kajakk.

Eftermiddagshike til Yosemite Falls

Fordi vi ankom til Yosemite relativt sent på ettermiddagen, bestemte vi oss for å dra på to av parkens korteste vandreruter den dagen: Yosemite Nedre Falls og Valley Floor Loop. Fordi vi alle er bygd forskjellig og har hver våre skrøpeligheter er det flaks at Yosemite har mange vandrestier av ulik vanskelighetsgrad. De er delt inn i enkel, moderat og utfordrende. Vi tok to av den enkle for at det ikke skulle bli for langt på kvelden – og så kunne vi ta to i stedet for en.

Half Dome ved skumringstid

Det gjorde ingenting at vi ble ute til sent. For Half Dome kunne ikke vært vakrere enn i den glitrende skumringen. Å stå der og være fullstendig omgitt av fjell, mens mørket falt på, gjorde stort inntrykk. Det var en varm følelse som fylte kroppen, litt som å stå i en trygg favn og puste ut.

God kveld, hr. Hjort

Litt ør av alt som var å se i Yosemite Valley, gikk vi nesten direkte inn i en hjort. Den sto helt rolig og spiste middag, overraskende upåvirket av beundrerne sine. Den kvelden la jeg meg med en følelse av at turen min til Yosemite National Park allerede  hadde peaket. Det viste seg senere å være langt fra tilfellet…

En innsjø uten vann i Mirror Lake

Vår første og siste morgen bestemte kollegaen min Ditte og jeg og dra på en litt lenger vandretur inn i Yosemites dype skoger. Vi valgte Mirror Lake Hike, fordi man på den tur skulle ha stor sjanse for å se dyr. Men noen ganger bør man være forsiktig med hva man ønsker seg. Ved slutten av stien trodde vi selvfølgelig at vi hørte ting – som du gjør, når du er alene i skogen.

Da vi endelig kom fram til Mirror Lake, møtte vi en mini-ørken heller enn en innsjø. Vi satt midt i “innsjøen”, omgitt av fjell som steg høyt mot himmelen. Det var ganske stille inntil lyden av knekkede grener brøt stillheten og skyggen av en puma ble synlig i skogen. Forsiktig begynte vi å gå videre, mens vi stille diskuterte hvor gøy det ville vært å se et rovdyr på synlig avstand.

Sjokket

“Stopp, nei, nei, nei” sa Ditte som gikk tre meter bak meg, med fascinasjon og angst i stemmen. Jeg så på henne og spurte “hva?” hvorpå hun pekte på min høyre side og jeg forventet å se et dyr på lang avstand. Men 2,5 meter unna er ikke en avstand etter min mening. Min reaksjon var heldigvis mer elegant denne gangen. Bare i hodet mitt skrek jeg “b…b. BJØRN!”. Vi stirret på hverandre i fem sekunder i gjensidig ubehag og sjokk før jeg snudde på hela og gikk ned til Ditte som sto lenger nede av stien.

Deretter fulgte spørsmålene i hodet mitt: Hadde hun unger? Ville hun bli aggressiv? Ville hun bare fortsette å spise? Vi fortsatte med å gå tilbake med det formålet å kunne gå lenger oppover stien mens den unge bjørnen fortsatte å spise.

Latter og lettelse

Da vi kom på sikker avstand (foto-avstand) kunne vi begge begynne å snakke og spekulere. Det var en morsom følelse som fylte kroppen min. Hadde jeg virkelig stått og stirret en svart bjørn inn i øynene? Latteren boblet ut av munnen, når sjokket hadde lagt seg og bildene fylte hodet mitt med hvor komisk det måtte sett ut. Hvis man kan si at en bjørn har et ansiktsuttrykk, lignet hun en som tenkte “hvem i helvete er du??”” Siden har møtet vært både fantastisk og skremmende å tenke tilbake på.

Yosemite er en stor opplevelse og vi så bare en liten del av parken under besøket vårt, men opplevelsen var ikke mindre av den grunn. Jeg hadde ønsket å se enda mer, men det gir meg bare en grunn til å komme tilbake! Og dersom du drar til Yosemite, kan jeg anbefale å få nummeret på en ranger med på vandretur. Det gjorde ikke vi…